PISA-resultatet – enhetsskolens fallitt

For tredje gang på rad viser den internasjonale PISA-undersøkelsen at norske elever presterer stadig dårligere i forhold til sine jevnaldrende i resten av Europa. Det er trenden her som er viktig. Det blir ikke bedre. Hadde vi kunnet ane en forbedring, hadde vi vært på rett spor. Sannheten derimot er brutal, og vi får den kastet i ansiktet. PISA-undersøkelsen blåser tåketeppet vekk fra norsk skole, og viser den for det den er. Ikke bare middelmådig, men under middels, og på vei i feil retning.

Og det til tross for at ingen nasjon i verden bruker mer penger og har flere ansatt i skolen, enn Norge. Det er nesten så en ikke kan tro det er mulig.

Bortforklaringene står i kø, fra ille berørte ansvarlige. At spørsmålene ikke måler det som er interessant, at de ikke er relevante, det stilles spørsmål ved oppbyggingen av undersøkelsen.

Faktum gjenstår. Norske elever sakker akterut, i en stadig mer global verden.

Tidstyvene i norsk skole
Svakhetene ved norsk skole har vært påpekt av flere. Elevene har færre timer nå i kjernefagene, enn tidligere. Alt for mange andre ting enn undervisning tar tid vekk fra skolens primæroppgave. Er egentlig mopedlappen og kjøreopplæring et offentlig ansvar? Den kulturelle skolesekken roses opp i skyene, men har den egentlig noe i skolen å gjøre? Er ikke innføring i forskjellige kulturuttrykk og –opplevelser noe som hører fritiden til, og et ansvar for familien? Skidager, idrettsdager, juleverksteder, operasjon dagsverk, leirskoler på fjellet eller ved sjøen, foredrag fra ymse frivillige ideelle organisasjoner, alt stjeler undervisningstid. Og selv om både kulturopplevelser og fysisk fostring er bra, er kanskje tiden kommet for å se litt nærmere på tidstyvene i den norske skolen.

Det norske skoleåret utgjør i utgangspunktet bare 190 dager, med fratrekk av alt det foran nevnte. I et fem timers fag skal elevene ha 187 timer i året. Det faktiske tallet ligger på 160 timer, selvfølgelig i varierende grad fra sted til sted. Prosjektarbeid, tverrfaglighet og elevenes ve og vel er vel og bra, men kommer det i veien for kunnskapsformidling? Norsk skole et godt eksempel på gode intensjoner som ikke har båret frukter, det gode har blitt det bestes fiende.

Elevenes læringsmiljø, trygghet fra mobbing og ro og orden i klassene, er helt sentrale forutsetninger for god læring. Kanskje integreringen i norsk skole ikke har vært noen suksess? Kanskje skal læreren slutte å være alt for mye kamerat, og bli en tydeligere leder? Elevene har krav på undervisning tilpasset den enkeltes forutsetninger, kanskje en segregering, en organisatorisk differensiering etter nettopp dette hadde brakt oss et skritt nærmere dette målet? På evner, forutsetninger og motivasjon? Flere skoler gjør dette i dag i enkelte fag, nærmest litt bak skoleledelsens og politikernes rygg. Og selv om både politikere og foreldre kan reagere med å rope om stigmatisering, reagerer elevene på dette med trygghet og fortrolighet – og mestring.

Vi må få en slutt på meningsløse møter og byråkratiet i norsk skole. La faglæreren være faglærer, og kanskje bør allmennfaglærerutdanningen som prinsipp kastets på skraphaugen, og spesiallærerutdanningen bli fremtiden, også i grunnskolen? Det sentrale må jo være at lærerne kan faget vedkommende skal undervise i? Det er nødt til å bli galt når gymlæreren settes til å undervise i norsk og matte.

Reformene og forsøkene har ridd norsk skole som en mare, helt siden 68-erne gjorde sitt inntok. Den ene reformen har avløst det andre, uten at noen positiv endring kan spores. Snarere tvert i mot! Skal vi snart slutte å la skolen være et pedagogisk forsøkslaboratorium, og heller gjøre den til det den var tenkt som, en arena for læring? Og kanskje stille, gud forby, krav?

Krav til elevene om oppførsel og grunnleggende folkeskikk?
Krav til lærerne om å være tydelig ledere og voksenpersoner, til å skape og opprettholde disiplin, og til å se barn som barn og ikke som små voksne?
Krav til lærerne om å formidle kunnskap, og ikke la elevene sitte med hele ansvaret for egen læring?
Krav til politikerne om å sette tydelig ambisiøse mål, og gi lærerne og rektorene de virkemidlene og verktøyene de trenger for å nå disse?
Krav til rektorene å sørge for å ha en organisasjon som kan levere de målene skoleeierne etterspør, og være tydelige og handlekraftige virksomhetsledere?