Nettverk – mye skrik og lite ull

Som en klam tåke har nettverkenes svøpe lagt seg over landet. Det finnes nå knapt den kommune som ikke er medlem i minst to nettverk, regionsråd eller samarbeidsråd. Felles for dem alle er gode intensjoner om synergieffekter og kompetansedeling både faglig og tverrfaglig. Det avholdes konferanser, råds- og nettverkssamlinger, hvor stemningen lett kan forveksles med peprallies i Worldgames eller T5PC. Alle er frelste på ideen, og overbevist om konseptets fortreffelighet. Suksesshistorier trekkes frem, og bidrar til å forsterke deltakernes oppfatning om at det de er med på er nyttig, riktig og viktig.

Alt fra små nettverk med få personer involvert om et lite tema, til store nettverk og samarbeidsfora om større og mer komplekse saksfelt. Temaene for nettverkene er arbeidsfelt kommunene og fylkeskommunene har eller har påtatt seg ansvaret for. Nettverkene forankres gjerne nasjonalt, og med departement og statsråder som fødselshjelpere og mesener i ryggen gjennomsyres det kommunale Norge av en rørende enighet om viktigheten av samarbeid og kompetansedeling innenfor de forskjellige felt.

Det er flere spørsmål man kan stille seg, etter å ha betraktet nettverkenes viruslignende fremvekst de siste årene.

Slår inn åpne dører
Får deltakelse i nettverk noen positiv effekt på kommunens tjenesteproduksjon i form av bedre tjenester eller lavere kostnader? Eller er deltakelsen i nettverk å slå inn åpne dører? La oss ta siste nettverksfarsotten, nettverk for folkehelse. Målet er å tilrettelegge for fysisk aktivitet, bedre folks kosthold, og arbeide med rus- og tobakksforebyggende tiltak. Var det noe av dette kommunene IKKE hadde fokus på tidligere? Dette ble tatt alvorlig av alle partier, skoler og helsestasjoner var viktige arenaer for informasjon, og kommunene samarbeidet tett med frivillige lag og foreninger. Med idretten om tippemidler og anlegg, og med andre organisasjoner om rus, tobakk osv. Med fylkeskommunen om gang- og sykkelveier. Man samarbeidet der det var aktuelt. Og gjør det fortsatt!

Nettverk for folkehelse er et politiker- og byråkratskapt prosjekt, som slår inn åpne dører, og trer planer og erklæringer ned over hodene på kommunene, som gaper velvillig og tar i mot. Det bidrar ikke til bedre folkehelse, men til flere byråkrater og byråkrati, flere møteplasser for møte- og reiseglade politikere, og kilovis med glansede og fjonge dokumenter, fylt med politiske moteord og opplagte selvfølgeligheter. Frivillige lag og foreninger lokkes med i nettverkene med løfter om prosjektstøtte.

Samarbeidet ikke kommunene om oppgaver tidligere? Interkommunalt samarbeid og interkommunale selskaper er ingen ny oppfinnelse. Kompetansedeling og erfaringsutveksling er aldri dumt, det å lære av andres både fiaskoer og suksesser. Men trenger vi kostbare, omfattende og tidkrevende nettverk for det?

Er ikke internett og intranettenes fremvekst en god nok arena for utveksling av ideer og erfaringer? Trenger man nødvendigvis å institusjonalisere samarbeidet?

Det Norge trenger er ikke enda flere kommunale, fylkeskommunale og statlige byråkrater som skal sysselsette hverandre, men å slippe frivillige lag og foreninger fri fra tidsødende og avsporende nettverksdeltakelse, vekk fra byråkratiets velmenende, klamme hånd.