Næringspolitikk – styring av utvikling, eller tilrettelegging for utvikling?

Mange kommuner og regionråd har fokus på næringsutvikling, enten man befinner seg i en del av landet med fraflytting og arbeidsledighet, eller om man befinner seg i en av landets raskests voksende og mest ekspansive områder.

Land og strand rundt engasjeres konsulenter og byråkrater i det som ikke kan være annet enn sysselsettingstiltak. Svulstige, fargerike og glansede dokumenter, fulle av trendy moteord, floskler og innholdsløse erklæringer produseres.

Felles for dem alle er at politikerne ønsker å styre utviklingen av næringslivet i sin kommune/region. Felles for dem alle er at dette er en strategi dømt til å mislykkes. Årsaken burde være selvsagt og åpenbar for alle, men politiske ideologier skaper skylapper som hindrer klarsyn.

Uansett hvor mange fremtidsscenarier som produseres, har de alle en ting til felles. Ingen av dem har noensinne truffet blink. Det best eksempelet er politiske mål for vekst, enten det gjelder befolkningsvekst eller trafikkvekst. De fleste veier bygges til billigste minimumsstandard, og er sprengt i det øyeblikket de står ferdige. Det var allikevel ikke så mange som man trodde som benyttet seg av kollektivtrafikken, eller skaffet seg jobb rett rundt hushjørnet fra der de bodde. Kommunene legger mål for befolkningsvekst i sine kommuneplaner, og opplever av befolkningen ikke bryr seg nevneverdig mye om verken politikerne eller deres vedtatte mål, og formerer seg i sitt eget tempo.

Politikere kan aldri ligge i forkant av utviklingen, uansett hvor mye de prøver og vil, men kan som best tilrettelegge for at utvikling får lov til å skje uten for mange byråkratiske hindringer eller politiske snubletråder.

Samfunns- og næringsutvikling skjer ikke på grunn av politiske planer, men på tross av dem.

For politiske partier som har en visjon om å forme samfunnet etter politiske idealer, eller terrenget etter kartet, må denne erkjennelsen, i den grad de tar den inn over seg, være ubehagelig.

For partier som er mer opptatt av at kommunen bør opptre som servicekontorer med JA-stempler, som former kartet etter terrenget, og som har en visjon om å være folkets og samfunnets tjenere og ikke dets herrer, er ikke dette noen ny erkjennelse. Fremskrittspartiet er et slikt parti.

I mange kommuner som allerede har et sterkt og aktivt næringsliv, har bedriftene selv gått sammen og etablert næringsråd eller næringsforum. I mange mellomstore og mindre kommuner har det offentlige ofte vært initiativtakere til å etablere næringsråd. Slike møteplasser kan uansett opphav være verdifulle, både for det offentlige som regulerings- og planmyndighet, og de private. Kommunikasjon mellom partene vil kunne gi begge verdifull innsikt, og vil kunne gjøre kommunens jobb som tilrettelegger for at private initiativ skal lykkes, bedre. Ikke minst i lokaliseringssaker for store og små næringsområder kan slike fora løse mye før ting baler på seg. Potensielle konflikter med naboer til næringsområdene kan avverges, ved å sørge for plasseringer som i minst mulig grad har negative konsekvenser for bo- og oppvekstmiljøene.

Lokalpolitikerne bør generelt føre en liberal næringspolitikk, ved å legge til rette for et sterkt og aktivt næringsliv i kommunene. Bedre rammebetingelser for næringslivet, blant annet ved å sikre rask, positiv og velvillig saksbehandling fra kommunens side, er langt viktigere enn kommunale og fylkeskommunale fabelplaner om miljøvennlige og økonomisterke ”kompetansebedrifter”.

Kommunens arealpolitikk bør utformes slik at den fremmer nyetableringer og ekspansjoner. Bedriftene vil uansette lokalisere seg der de finner det optimalt ut i fra sine egne vurderinger, uavhengige av hva kommunale næringssjefer måtte mene. Enten vi liker det eller ikke, vil det havne lagre og transportintensive bedrifter langs de store innfartsårene rundt de store byene. Det er best for miljøet, best for bedriften, best for de ansatte, og best for kundene. Å tro noe annet er å ikke forholde seg til virkeligheten.