- Det er skuffende at fylkestinget i Akershus ikke ser at gode intensjoner her blir det bestes fiende, samtidig som man gir norske bedrifter en klar ulempe i forhold til utenlandske bedrifter i disse krisetider, sukker en oppgitt Arne-Rune Gjelsvik, fylkestingsrepresentant for Fremskrittspartiet.
Gjelsvik henviser til vedtaket i fylkestinget i går, der det ble vedtatt at Akershus fylkeskommune skal stille som kontraktsvilkår at leverandører i byggeprosjekter har en offentlig godkjent lærlingordning. Dette gjelder dersom det er et klart definert behov for lærlingplasser i den aktuelle bransjen. Vilkåret gjelder bare for oppdrag som utføres av norske leverandører.
- FrP er i mot å uthule anbudsregelverket, og selv om vi selvsagt støtter arbeidet for å få flere lærlingeplasser til Akershusungdom, er ikke dette veien å gå, sier Gjelsvik, som mener det er må være bedre for alle parter at bedriftene faktisk er interessert i å ta inn lærlinger, enn at de tvinges til det som følge av kontraktsvilkår for å elta i et anbud. – Enda verre blir det når dette kravet kun kan stilles til norske bedrifter, og dermed blir svært konkurransevridende i forhold til utenlandske konkurrenter, sier en oppgitt Gjelsvik.
onsdag 13. mai 2009
tirsdag 5. mai 2009
FrP i flertallssamarbeid - bompenger
Etter FrPs uttreden av byrådet i Bergen, som følge av at partiet ikke ville stemme for bompengefinansiering, reises det spørsmål om hvordan partiet vil opptre i andre kommuner eller situasjoner der problemstillingen er aktuell, og om partiet egner seg som en troverdig samarbeidspartner med sin steile holdning til hvem som skal betale for veiutbygging her i landet.
Det kan derfor være grunn til å peke på Akershus fylke, der de fire partiene Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet har vist at det fint går an å samarbeid selv med en så stygg sak som Oslopakke 3 hengende over seg. Som kjent berører Oslopakke tre også Akershus fylke. Samtlige partier i fylkestinget, bortsett fra FrP, har gitt sin tilslutning til avtalen. Både veiprosjektene og finansieringen, inkludert bruk av bompenger. Akershus FrP har selvsagt stilt seg positiv til veiprosjektene, men avviser, i tråd med partiets linje, enhver innkreving av bompenger. Dette var vel kjent før kommune- og fylkesvalget i 2007.
Da de fire partiene satte seg sammen for å drøfte samarbeid etter valget, var det derfor en pragmatisk holdning som preget forhandlingene. Skulle man få til et borgerlig samarbeid, etter 20 sammenhengende år med rødgrønt styre i Akershus, måtte FrP få ta dissens på Oslopakke 3. FrP er altså stilt fritt, til å stemme i mot ethvert forslag i fylkestinget som innebærer innkreving av bompenger. Samtidig erkjenner FrP at det er et solid flertall for dette i fylkestinget, og aksepterer at H, KrF og V skaffer flertall for Oslopakke 3 med andre partier. FrP aksepterer flertallsavgjørelser, og forplikter seg også til ikke å rokke ved inntektstiden i budsjettene, der midler fra Oslopakke 3 ligger inne på samferdselssektoren.
Sammen har de fire partiene, på de knappe to årene vi har styrt Akershus fylke, iverksatt viktige endringer innenfor videregående utdanning får å øke gjennomstrømmingen, redusere frafallet og bedre undervisningen. Vi har fått til et stort løft til vedlikehold av nedslitte fylkesveier. For bare å nevne noe.
Pragmatisme og respekt for det enkelte partis egenart preger flertallssamarbeidet i Akershus, blant partier med mye til felles på mange områder. Kanskje et eksempel til etterfølgelse både nasjonalt og andre steder?
Det kan derfor være grunn til å peke på Akershus fylke, der de fire partiene Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet har vist at det fint går an å samarbeid selv med en så stygg sak som Oslopakke 3 hengende over seg. Som kjent berører Oslopakke tre også Akershus fylke. Samtlige partier i fylkestinget, bortsett fra FrP, har gitt sin tilslutning til avtalen. Både veiprosjektene og finansieringen, inkludert bruk av bompenger. Akershus FrP har selvsagt stilt seg positiv til veiprosjektene, men avviser, i tråd med partiets linje, enhver innkreving av bompenger. Dette var vel kjent før kommune- og fylkesvalget i 2007.
Da de fire partiene satte seg sammen for å drøfte samarbeid etter valget, var det derfor en pragmatisk holdning som preget forhandlingene. Skulle man få til et borgerlig samarbeid, etter 20 sammenhengende år med rødgrønt styre i Akershus, måtte FrP få ta dissens på Oslopakke 3. FrP er altså stilt fritt, til å stemme i mot ethvert forslag i fylkestinget som innebærer innkreving av bompenger. Samtidig erkjenner FrP at det er et solid flertall for dette i fylkestinget, og aksepterer at H, KrF og V skaffer flertall for Oslopakke 3 med andre partier. FrP aksepterer flertallsavgjørelser, og forplikter seg også til ikke å rokke ved inntektstiden i budsjettene, der midler fra Oslopakke 3 ligger inne på samferdselssektoren.
Sammen har de fire partiene, på de knappe to årene vi har styrt Akershus fylke, iverksatt viktige endringer innenfor videregående utdanning får å øke gjennomstrømmingen, redusere frafallet og bedre undervisningen. Vi har fått til et stort løft til vedlikehold av nedslitte fylkesveier. For bare å nevne noe.
Pragmatisme og respekt for det enkelte partis egenart preger flertallssamarbeidet i Akershus, blant partier med mye til felles på mange områder. Kanskje et eksempel til etterfølgelse både nasjonalt og andre steder?
fredag 9. januar 2009
”Mange av flyktningene er enslige og hovedsakelig menn”
Sørum kommune har mot stemmene til Fremskrittspartiet vedtatt å ta i mot 15 flyktninger i 2009. Som det står i de kommunale sakspapirer: ”Mange av flyktningene er enslige og hovedsakelig menn. De nye innbyggerne kommer fra Eritrea, Irak, Afghanistan, Palestina og Somalia. De fleste av disse skal bosettes på Sørumsand.
I gjennomsnitt har disse sittet i mottak i Norge i 2 år mens søknadene deres har vært behandlet. Det betyr at flere av disse ikke er kvoteflyktninger fra FN, men asylsøkere som har kommet ulovlig til Norge og sneket i køen inn til det forjettede land. Det betyr også at vi sannsynligvis ikke vet den rette identiteten til disse personene, siden en stor andel melder seg som asylsøkere uten å forevise noen form for dokumentasjon. Dermed vet vi altså ikke hvem som for opphold i Norge – eller i Sørum.
De kommunale byråkrater viser til at gjennomsnittlig kostnad de fem årene introduksjonsprogrammet gjelder er 450 000 kroner, og at mottatt støtte fra staten er 550 000 i samme periode. Etter de fem årene er det mer usikkert, men det skrives også i saksfremlegget at: ”Flyktningene som er bosatt de senere årene krever fortsatt ressurser av kommunen. Noen har kommet ut i arbeid og studier, noen er gått over til kvalifiseringsstønad og andre har etablert seg på annet vis. Av ulike grunner er det også noen som fortsatt er i introprogram og flere er avhengig av oppfølging.”
Enten pengene kommer via stat eller kommune, så er det dine og mine skattepenger det er snakk om, og vi har altså ingen garantier for at disse ikke vil fortsette å være en økonomisk utgift også etter de fem årene. 15 enslige menn kan også fort bli til mer enn 75 personer når familiegjenforeningene starter opp.
Utrygghet
Men kanskje viktigere enn den økonomiske kostnaden er den utryggheten enkeltmennesker vil føle når vi minnes historier som trikkedrap i Oslo utført av en enslig somalier. Busskapring og drap i Valdres av en enslig iraker. Og nylig drap på en ung mor som skulle ut av døra på sitt eget hjem utført av en enslig iraker, for bare å nevne noen enkeltsaker. Kun en ekstremt god integrering kan hindre dette, og hvordan kan vi forvente å få til det, når vi i den ordinære voksen- og ungdomspsykiatrien har lange ventelister, og mange nordmenn sliter med å få den hjelpen de trenger?
Burde vi ikke fremfor å belaste et allerede overbelastet helsevesen bruke våre ressurser til å sørge for at nordmenn – og utlendinger som allerede har fått norsk statsborgerskap og som har psykiatriske problemer får den hjelpen de trenger til å leve verdige liv? Sørum FrP vil ikke gamble med innbyggernes liv og sikkerhet, vi vil ikke skape mer angst og utrygghet i kommunen, og sa derfor nei til mottak av disse flyktningene. Dessverre ble vi stående alene som parti i kommunestyret om dette.
I gjennomsnitt har disse sittet i mottak i Norge i 2 år mens søknadene deres har vært behandlet. Det betyr at flere av disse ikke er kvoteflyktninger fra FN, men asylsøkere som har kommet ulovlig til Norge og sneket i køen inn til det forjettede land. Det betyr også at vi sannsynligvis ikke vet den rette identiteten til disse personene, siden en stor andel melder seg som asylsøkere uten å forevise noen form for dokumentasjon. Dermed vet vi altså ikke hvem som for opphold i Norge – eller i Sørum.
De kommunale byråkrater viser til at gjennomsnittlig kostnad de fem årene introduksjonsprogrammet gjelder er 450 000 kroner, og at mottatt støtte fra staten er 550 000 i samme periode. Etter de fem årene er det mer usikkert, men det skrives også i saksfremlegget at: ”Flyktningene som er bosatt de senere årene krever fortsatt ressurser av kommunen. Noen har kommet ut i arbeid og studier, noen er gått over til kvalifiseringsstønad og andre har etablert seg på annet vis. Av ulike grunner er det også noen som fortsatt er i introprogram og flere er avhengig av oppfølging.”
Enten pengene kommer via stat eller kommune, så er det dine og mine skattepenger det er snakk om, og vi har altså ingen garantier for at disse ikke vil fortsette å være en økonomisk utgift også etter de fem årene. 15 enslige menn kan også fort bli til mer enn 75 personer når familiegjenforeningene starter opp.
Utrygghet
Men kanskje viktigere enn den økonomiske kostnaden er den utryggheten enkeltmennesker vil føle når vi minnes historier som trikkedrap i Oslo utført av en enslig somalier. Busskapring og drap i Valdres av en enslig iraker. Og nylig drap på en ung mor som skulle ut av døra på sitt eget hjem utført av en enslig iraker, for bare å nevne noen enkeltsaker. Kun en ekstremt god integrering kan hindre dette, og hvordan kan vi forvente å få til det, når vi i den ordinære voksen- og ungdomspsykiatrien har lange ventelister, og mange nordmenn sliter med å få den hjelpen de trenger?
Burde vi ikke fremfor å belaste et allerede overbelastet helsevesen bruke våre ressurser til å sørge for at nordmenn – og utlendinger som allerede har fått norsk statsborgerskap og som har psykiatriske problemer får den hjelpen de trenger til å leve verdige liv? Sørum FrP vil ikke gamble med innbyggernes liv og sikkerhet, vi vil ikke skape mer angst og utrygghet i kommunen, og sa derfor nei til mottak av disse flyktningene. Dessverre ble vi stående alene som parti i kommunestyret om dette.
mandag 29. desember 2008
Kultur- eller skolepolitikk?
FrP har som kjent målsetting om at vi er ett parti, med én politikk, ensartet og gjenkjennelig over hele landet.
i enkelte tilfeller går det ene politikkfeltet over i det andre, som for eksempel når det gjelder skole og kultur. FrPs holdning slår i essens fast at kommunens oppgave er å støtte og legge til rette for frivillige lag og foreningers arbeid når det gjelder kultur.
Kulturskolen
Det er derfor grunnlag for å slå fast, at kommunale musikk- og kulturskoler opererer i direkte konkurranse med frivillige lag og foreninger på en rekke områder, og at en subsidiering av aktiviteten i kulturskolene er en svekkelse av grunnlaget for aktivitet i de frivillige lag og foreninger. Fremfor å ha en omfattende og stor kommunal kulturskole, bør midlene i større grad kanaliseres til frivillige lag og foreninger som driver med det samme, i tråd med FrPs politikk. Der private kan løse jobben like godt eller bedre enn det offentlige, bør de få lov til det.
Den kulturelle skolesekken (DKS)
Målene med den kulturelle skolesekken er å medvirke til at elever i grunnskolen får et profesjonelt kulturtilbud, å legge til rette for at elever i grunnskolen skal få tilgang til, gjøre seg kjent med og få et positivt forhold til kunst- og kulturuttrykk av alle slag samt å medvirke til å utvikle en helhetlig innlemmelse av kunstneriske og kulturelle uttrykk i realiseringen av skolens læringsmål.
Om skolen mener FrP: Den norske skolen bør kvalitetsmessig ligge på topp internasjonalt, og til enhver tid møte kravene det internasjonale samfunnet har til kunnskap. For at Norge skal kunne hevde seg i verdenssamfunnet, må kunnskapskapitalen for den enkelte og for nasjonen samlet, ligge på et høyt internasjonalt nivå. Fremskrittspartiet mener at vi bør ha et nasjonalt utdanningssystem som er blant verdens beste. FrP slår fast at skolen er en arena for kunnskapsformidling, og for å utvikle barn og ungdoms ansvarsfølelse, pliktfølelse, dannelse og selvtillit. Skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.
Spørsmålet vi må stille oss blir derfor: Skal kulturopplevelser foregå i skoletiden, eller i fritiden? Hvis FrP mener at skolens primærfokus skal være kunnskap, kjernefag og folkeskikk, er det da riktig av oss å støtte deltakelse i den kulturelle skolesekken?
Hvor mye tid tar DKS? Dette vil variere fra skole til skole, klasse til klasse og år til år, men kan ligge mellom 1-5 hele skoledager per år. Et normalt skoleår i grunnskolen er på 190 dager. Når vi i tillegg vet at hver skoletime amputeres i begynnelse og slutt av støy og uro, samt at skidager, idrettsdager, sommer – og juleavslutninger, ruskenaksjoner, OD-dager og eventuelle andre ting stjeler undervisningstid, er det grunn til ettertanke.
Hvor kan barn og unge oppleve kunst? Kino, teatre, både lokale amatørteatre og profesjonelle teatre, biblioteker, gallerier, Radio, TV, Internett osv osv. Hvor kan barn og unge delta i kulturen selv? Alle typer frivillige lag og foreninger, idrettslag, teatergrupper, 4H, speider osv, osv.
Hva blir så konklusjonen av dette?
For kommunene/fylkene: Hvis vi mener at kulturopplevelser bør foregå på fritiden, blir det underordnet at staten bidrar med midler til DKS, og DKS bør avvikles lokalt.
Staten: Støtten til DKS bør avvikles.
Skolen bør rendyrkes som en trygg arena for kunnskap, disiplin, og folkeskikk.
i enkelte tilfeller går det ene politikkfeltet over i det andre, som for eksempel når det gjelder skole og kultur. FrPs holdning slår i essens fast at kommunens oppgave er å støtte og legge til rette for frivillige lag og foreningers arbeid når det gjelder kultur.
Kulturskolen
Det er derfor grunnlag for å slå fast, at kommunale musikk- og kulturskoler opererer i direkte konkurranse med frivillige lag og foreninger på en rekke områder, og at en subsidiering av aktiviteten i kulturskolene er en svekkelse av grunnlaget for aktivitet i de frivillige lag og foreninger. Fremfor å ha en omfattende og stor kommunal kulturskole, bør midlene i større grad kanaliseres til frivillige lag og foreninger som driver med det samme, i tråd med FrPs politikk. Der private kan løse jobben like godt eller bedre enn det offentlige, bør de få lov til det.
Den kulturelle skolesekken (DKS)
Målene med den kulturelle skolesekken er å medvirke til at elever i grunnskolen får et profesjonelt kulturtilbud, å legge til rette for at elever i grunnskolen skal få tilgang til, gjøre seg kjent med og få et positivt forhold til kunst- og kulturuttrykk av alle slag samt å medvirke til å utvikle en helhetlig innlemmelse av kunstneriske og kulturelle uttrykk i realiseringen av skolens læringsmål.
Om skolen mener FrP: Den norske skolen bør kvalitetsmessig ligge på topp internasjonalt, og til enhver tid møte kravene det internasjonale samfunnet har til kunnskap. For at Norge skal kunne hevde seg i verdenssamfunnet, må kunnskapskapitalen for den enkelte og for nasjonen samlet, ligge på et høyt internasjonalt nivå. Fremskrittspartiet mener at vi bør ha et nasjonalt utdanningssystem som er blant verdens beste. FrP slår fast at skolen er en arena for kunnskapsformidling, og for å utvikle barn og ungdoms ansvarsfølelse, pliktfølelse, dannelse og selvtillit. Skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være.
Spørsmålet vi må stille oss blir derfor: Skal kulturopplevelser foregå i skoletiden, eller i fritiden? Hvis FrP mener at skolens primærfokus skal være kunnskap, kjernefag og folkeskikk, er det da riktig av oss å støtte deltakelse i den kulturelle skolesekken?
Hvor mye tid tar DKS? Dette vil variere fra skole til skole, klasse til klasse og år til år, men kan ligge mellom 1-5 hele skoledager per år. Et normalt skoleår i grunnskolen er på 190 dager. Når vi i tillegg vet at hver skoletime amputeres i begynnelse og slutt av støy og uro, samt at skidager, idrettsdager, sommer – og juleavslutninger, ruskenaksjoner, OD-dager og eventuelle andre ting stjeler undervisningstid, er det grunn til ettertanke.
Hvor kan barn og unge oppleve kunst? Kino, teatre, både lokale amatørteatre og profesjonelle teatre, biblioteker, gallerier, Radio, TV, Internett osv osv. Hvor kan barn og unge delta i kulturen selv? Alle typer frivillige lag og foreninger, idrettslag, teatergrupper, 4H, speider osv, osv.
Hva blir så konklusjonen av dette?
For kommunene/fylkene: Hvis vi mener at kulturopplevelser bør foregå på fritiden, blir det underordnet at staten bidrar med midler til DKS, og DKS bør avvikles lokalt.
Staten: Støtten til DKS bør avvikles.
Skolen bør rendyrkes som en trygg arena for kunnskap, disiplin, og folkeskikk.
PISA-resultatet – enhetsskolens fallitt
For tredje gang på rad viser den internasjonale PISA-undersøkelsen at norske elever presterer stadig dårligere i forhold til sine jevnaldrende i resten av Europa. Det er trenden her som er viktig. Det blir ikke bedre. Hadde vi kunnet ane en forbedring, hadde vi vært på rett spor. Sannheten derimot er brutal, og vi får den kastet i ansiktet. PISA-undersøkelsen blåser tåketeppet vekk fra norsk skole, og viser den for det den er. Ikke bare middelmådig, men under middels, og på vei i feil retning.
Og det til tross for at ingen nasjon i verden bruker mer penger og har flere ansatt i skolen, enn Norge. Det er nesten så en ikke kan tro det er mulig.
Bortforklaringene står i kø, fra ille berørte ansvarlige. At spørsmålene ikke måler det som er interessant, at de ikke er relevante, det stilles spørsmål ved oppbyggingen av undersøkelsen.
Faktum gjenstår. Norske elever sakker akterut, i en stadig mer global verden.
Tidstyvene i norsk skole
Svakhetene ved norsk skole har vært påpekt av flere. Elevene har færre timer nå i kjernefagene, enn tidligere. Alt for mange andre ting enn undervisning tar tid vekk fra skolens primæroppgave. Er egentlig mopedlappen og kjøreopplæring et offentlig ansvar? Den kulturelle skolesekken roses opp i skyene, men har den egentlig noe i skolen å gjøre? Er ikke innføring i forskjellige kulturuttrykk og –opplevelser noe som hører fritiden til, og et ansvar for familien? Skidager, idrettsdager, juleverksteder, operasjon dagsverk, leirskoler på fjellet eller ved sjøen, foredrag fra ymse frivillige ideelle organisasjoner, alt stjeler undervisningstid. Og selv om både kulturopplevelser og fysisk fostring er bra, er kanskje tiden kommet for å se litt nærmere på tidstyvene i den norske skolen.
Det norske skoleåret utgjør i utgangspunktet bare 190 dager, med fratrekk av alt det foran nevnte. I et fem timers fag skal elevene ha 187 timer i året. Det faktiske tallet ligger på 160 timer, selvfølgelig i varierende grad fra sted til sted. Prosjektarbeid, tverrfaglighet og elevenes ve og vel er vel og bra, men kommer det i veien for kunnskapsformidling? Norsk skole et godt eksempel på gode intensjoner som ikke har båret frukter, det gode har blitt det bestes fiende.
Elevenes læringsmiljø, trygghet fra mobbing og ro og orden i klassene, er helt sentrale forutsetninger for god læring. Kanskje integreringen i norsk skole ikke har vært noen suksess? Kanskje skal læreren slutte å være alt for mye kamerat, og bli en tydeligere leder? Elevene har krav på undervisning tilpasset den enkeltes forutsetninger, kanskje en segregering, en organisatorisk differensiering etter nettopp dette hadde brakt oss et skritt nærmere dette målet? På evner, forutsetninger og motivasjon? Flere skoler gjør dette i dag i enkelte fag, nærmest litt bak skoleledelsens og politikernes rygg. Og selv om både politikere og foreldre kan reagere med å rope om stigmatisering, reagerer elevene på dette med trygghet og fortrolighet – og mestring.
Vi må få en slutt på meningsløse møter og byråkratiet i norsk skole. La faglæreren være faglærer, og kanskje bør allmennfaglærerutdanningen som prinsipp kastets på skraphaugen, og spesiallærerutdanningen bli fremtiden, også i grunnskolen? Det sentrale må jo være at lærerne kan faget vedkommende skal undervise i? Det er nødt til å bli galt når gymlæreren settes til å undervise i norsk og matte.
Reformene og forsøkene har ridd norsk skole som en mare, helt siden 68-erne gjorde sitt inntok. Den ene reformen har avløst det andre, uten at noen positiv endring kan spores. Snarere tvert i mot! Skal vi snart slutte å la skolen være et pedagogisk forsøkslaboratorium, og heller gjøre den til det den var tenkt som, en arena for læring? Og kanskje stille, gud forby, krav?
Krav til elevene om oppførsel og grunnleggende folkeskikk?
Krav til lærerne om å være tydelig ledere og voksenpersoner, til å skape og opprettholde disiplin, og til å se barn som barn og ikke som små voksne?
Krav til lærerne om å formidle kunnskap, og ikke la elevene sitte med hele ansvaret for egen læring?
Krav til politikerne om å sette tydelig ambisiøse mål, og gi lærerne og rektorene de virkemidlene og verktøyene de trenger for å nå disse?
Krav til rektorene å sørge for å ha en organisasjon som kan levere de målene skoleeierne etterspør, og være tydelige og handlekraftige virksomhetsledere?
Og det til tross for at ingen nasjon i verden bruker mer penger og har flere ansatt i skolen, enn Norge. Det er nesten så en ikke kan tro det er mulig.
Bortforklaringene står i kø, fra ille berørte ansvarlige. At spørsmålene ikke måler det som er interessant, at de ikke er relevante, det stilles spørsmål ved oppbyggingen av undersøkelsen.
Faktum gjenstår. Norske elever sakker akterut, i en stadig mer global verden.
Tidstyvene i norsk skole
Svakhetene ved norsk skole har vært påpekt av flere. Elevene har færre timer nå i kjernefagene, enn tidligere. Alt for mange andre ting enn undervisning tar tid vekk fra skolens primæroppgave. Er egentlig mopedlappen og kjøreopplæring et offentlig ansvar? Den kulturelle skolesekken roses opp i skyene, men har den egentlig noe i skolen å gjøre? Er ikke innføring i forskjellige kulturuttrykk og –opplevelser noe som hører fritiden til, og et ansvar for familien? Skidager, idrettsdager, juleverksteder, operasjon dagsverk, leirskoler på fjellet eller ved sjøen, foredrag fra ymse frivillige ideelle organisasjoner, alt stjeler undervisningstid. Og selv om både kulturopplevelser og fysisk fostring er bra, er kanskje tiden kommet for å se litt nærmere på tidstyvene i den norske skolen.
Det norske skoleåret utgjør i utgangspunktet bare 190 dager, med fratrekk av alt det foran nevnte. I et fem timers fag skal elevene ha 187 timer i året. Det faktiske tallet ligger på 160 timer, selvfølgelig i varierende grad fra sted til sted. Prosjektarbeid, tverrfaglighet og elevenes ve og vel er vel og bra, men kommer det i veien for kunnskapsformidling? Norsk skole et godt eksempel på gode intensjoner som ikke har båret frukter, det gode har blitt det bestes fiende.
Elevenes læringsmiljø, trygghet fra mobbing og ro og orden i klassene, er helt sentrale forutsetninger for god læring. Kanskje integreringen i norsk skole ikke har vært noen suksess? Kanskje skal læreren slutte å være alt for mye kamerat, og bli en tydeligere leder? Elevene har krav på undervisning tilpasset den enkeltes forutsetninger, kanskje en segregering, en organisatorisk differensiering etter nettopp dette hadde brakt oss et skritt nærmere dette målet? På evner, forutsetninger og motivasjon? Flere skoler gjør dette i dag i enkelte fag, nærmest litt bak skoleledelsens og politikernes rygg. Og selv om både politikere og foreldre kan reagere med å rope om stigmatisering, reagerer elevene på dette med trygghet og fortrolighet – og mestring.
Vi må få en slutt på meningsløse møter og byråkratiet i norsk skole. La faglæreren være faglærer, og kanskje bør allmennfaglærerutdanningen som prinsipp kastets på skraphaugen, og spesiallærerutdanningen bli fremtiden, også i grunnskolen? Det sentrale må jo være at lærerne kan faget vedkommende skal undervise i? Det er nødt til å bli galt når gymlæreren settes til å undervise i norsk og matte.
Reformene og forsøkene har ridd norsk skole som en mare, helt siden 68-erne gjorde sitt inntok. Den ene reformen har avløst det andre, uten at noen positiv endring kan spores. Snarere tvert i mot! Skal vi snart slutte å la skolen være et pedagogisk forsøkslaboratorium, og heller gjøre den til det den var tenkt som, en arena for læring? Og kanskje stille, gud forby, krav?
Krav til elevene om oppførsel og grunnleggende folkeskikk?
Krav til lærerne om å være tydelig ledere og voksenpersoner, til å skape og opprettholde disiplin, og til å se barn som barn og ikke som små voksne?
Krav til lærerne om å formidle kunnskap, og ikke la elevene sitte med hele ansvaret for egen læring?
Krav til politikerne om å sette tydelig ambisiøse mål, og gi lærerne og rektorene de virkemidlene og verktøyene de trenger for å nå disse?
Krav til rektorene å sørge for å ha en organisasjon som kan levere de målene skoleeierne etterspør, og være tydelige og handlekraftige virksomhetsledere?
Næringspolitikk – styring av utvikling, eller tilrettelegging for utvikling?
Mange kommuner og regionråd har fokus på næringsutvikling, enten man befinner seg i en del av landet med fraflytting og arbeidsledighet, eller om man befinner seg i en av landets raskests voksende og mest ekspansive områder.
Land og strand rundt engasjeres konsulenter og byråkrater i det som ikke kan være annet enn sysselsettingstiltak. Svulstige, fargerike og glansede dokumenter, fulle av trendy moteord, floskler og innholdsløse erklæringer produseres.
Felles for dem alle er at politikerne ønsker å styre utviklingen av næringslivet i sin kommune/region. Felles for dem alle er at dette er en strategi dømt til å mislykkes. Årsaken burde være selvsagt og åpenbar for alle, men politiske ideologier skaper skylapper som hindrer klarsyn.
Uansett hvor mange fremtidsscenarier som produseres, har de alle en ting til felles. Ingen av dem har noensinne truffet blink. Det best eksempelet er politiske mål for vekst, enten det gjelder befolkningsvekst eller trafikkvekst. De fleste veier bygges til billigste minimumsstandard, og er sprengt i det øyeblikket de står ferdige. Det var allikevel ikke så mange som man trodde som benyttet seg av kollektivtrafikken, eller skaffet seg jobb rett rundt hushjørnet fra der de bodde. Kommunene legger mål for befolkningsvekst i sine kommuneplaner, og opplever av befolkningen ikke bryr seg nevneverdig mye om verken politikerne eller deres vedtatte mål, og formerer seg i sitt eget tempo.
Politikere kan aldri ligge i forkant av utviklingen, uansett hvor mye de prøver og vil, men kan som best tilrettelegge for at utvikling får lov til å skje uten for mange byråkratiske hindringer eller politiske snubletråder.
Samfunns- og næringsutvikling skjer ikke på grunn av politiske planer, men på tross av dem.
For politiske partier som har en visjon om å forme samfunnet etter politiske idealer, eller terrenget etter kartet, må denne erkjennelsen, i den grad de tar den inn over seg, være ubehagelig.
For partier som er mer opptatt av at kommunen bør opptre som servicekontorer med JA-stempler, som former kartet etter terrenget, og som har en visjon om å være folkets og samfunnets tjenere og ikke dets herrer, er ikke dette noen ny erkjennelse. Fremskrittspartiet er et slikt parti.
I mange kommuner som allerede har et sterkt og aktivt næringsliv, har bedriftene selv gått sammen og etablert næringsråd eller næringsforum. I mange mellomstore og mindre kommuner har det offentlige ofte vært initiativtakere til å etablere næringsråd. Slike møteplasser kan uansett opphav være verdifulle, både for det offentlige som regulerings- og planmyndighet, og de private. Kommunikasjon mellom partene vil kunne gi begge verdifull innsikt, og vil kunne gjøre kommunens jobb som tilrettelegger for at private initiativ skal lykkes, bedre. Ikke minst i lokaliseringssaker for store og små næringsområder kan slike fora løse mye før ting baler på seg. Potensielle konflikter med naboer til næringsområdene kan avverges, ved å sørge for plasseringer som i minst mulig grad har negative konsekvenser for bo- og oppvekstmiljøene.
Lokalpolitikerne bør generelt føre en liberal næringspolitikk, ved å legge til rette for et sterkt og aktivt næringsliv i kommunene. Bedre rammebetingelser for næringslivet, blant annet ved å sikre rask, positiv og velvillig saksbehandling fra kommunens side, er langt viktigere enn kommunale og fylkeskommunale fabelplaner om miljøvennlige og økonomisterke ”kompetansebedrifter”.
Kommunens arealpolitikk bør utformes slik at den fremmer nyetableringer og ekspansjoner. Bedriftene vil uansette lokalisere seg der de finner det optimalt ut i fra sine egne vurderinger, uavhengige av hva kommunale næringssjefer måtte mene. Enten vi liker det eller ikke, vil det havne lagre og transportintensive bedrifter langs de store innfartsårene rundt de store byene. Det er best for miljøet, best for bedriften, best for de ansatte, og best for kundene. Å tro noe annet er å ikke forholde seg til virkeligheten.
Land og strand rundt engasjeres konsulenter og byråkrater i det som ikke kan være annet enn sysselsettingstiltak. Svulstige, fargerike og glansede dokumenter, fulle av trendy moteord, floskler og innholdsløse erklæringer produseres.
Felles for dem alle er at politikerne ønsker å styre utviklingen av næringslivet i sin kommune/region. Felles for dem alle er at dette er en strategi dømt til å mislykkes. Årsaken burde være selvsagt og åpenbar for alle, men politiske ideologier skaper skylapper som hindrer klarsyn.
Uansett hvor mange fremtidsscenarier som produseres, har de alle en ting til felles. Ingen av dem har noensinne truffet blink. Det best eksempelet er politiske mål for vekst, enten det gjelder befolkningsvekst eller trafikkvekst. De fleste veier bygges til billigste minimumsstandard, og er sprengt i det øyeblikket de står ferdige. Det var allikevel ikke så mange som man trodde som benyttet seg av kollektivtrafikken, eller skaffet seg jobb rett rundt hushjørnet fra der de bodde. Kommunene legger mål for befolkningsvekst i sine kommuneplaner, og opplever av befolkningen ikke bryr seg nevneverdig mye om verken politikerne eller deres vedtatte mål, og formerer seg i sitt eget tempo.
Politikere kan aldri ligge i forkant av utviklingen, uansett hvor mye de prøver og vil, men kan som best tilrettelegge for at utvikling får lov til å skje uten for mange byråkratiske hindringer eller politiske snubletråder.
Samfunns- og næringsutvikling skjer ikke på grunn av politiske planer, men på tross av dem.
For politiske partier som har en visjon om å forme samfunnet etter politiske idealer, eller terrenget etter kartet, må denne erkjennelsen, i den grad de tar den inn over seg, være ubehagelig.
For partier som er mer opptatt av at kommunen bør opptre som servicekontorer med JA-stempler, som former kartet etter terrenget, og som har en visjon om å være folkets og samfunnets tjenere og ikke dets herrer, er ikke dette noen ny erkjennelse. Fremskrittspartiet er et slikt parti.
I mange kommuner som allerede har et sterkt og aktivt næringsliv, har bedriftene selv gått sammen og etablert næringsråd eller næringsforum. I mange mellomstore og mindre kommuner har det offentlige ofte vært initiativtakere til å etablere næringsråd. Slike møteplasser kan uansett opphav være verdifulle, både for det offentlige som regulerings- og planmyndighet, og de private. Kommunikasjon mellom partene vil kunne gi begge verdifull innsikt, og vil kunne gjøre kommunens jobb som tilrettelegger for at private initiativ skal lykkes, bedre. Ikke minst i lokaliseringssaker for store og små næringsområder kan slike fora løse mye før ting baler på seg. Potensielle konflikter med naboer til næringsområdene kan avverges, ved å sørge for plasseringer som i minst mulig grad har negative konsekvenser for bo- og oppvekstmiljøene.
Lokalpolitikerne bør generelt føre en liberal næringspolitikk, ved å legge til rette for et sterkt og aktivt næringsliv i kommunene. Bedre rammebetingelser for næringslivet, blant annet ved å sikre rask, positiv og velvillig saksbehandling fra kommunens side, er langt viktigere enn kommunale og fylkeskommunale fabelplaner om miljøvennlige og økonomisterke ”kompetansebedrifter”.
Kommunens arealpolitikk bør utformes slik at den fremmer nyetableringer og ekspansjoner. Bedriftene vil uansette lokalisere seg der de finner det optimalt ut i fra sine egne vurderinger, uavhengige av hva kommunale næringssjefer måtte mene. Enten vi liker det eller ikke, vil det havne lagre og transportintensive bedrifter langs de store innfartsårene rundt de store byene. Det er best for miljøet, best for bedriften, best for de ansatte, og best for kundene. Å tro noe annet er å ikke forholde seg til virkeligheten.
Nettverk – mye skrik og lite ull
Som en klam tåke har nettverkenes svøpe lagt seg over landet. Det finnes nå knapt den kommune som ikke er medlem i minst to nettverk, regionsråd eller samarbeidsråd. Felles for dem alle er gode intensjoner om synergieffekter og kompetansedeling både faglig og tverrfaglig. Det avholdes konferanser, råds- og nettverkssamlinger, hvor stemningen lett kan forveksles med peprallies i Worldgames eller T5PC. Alle er frelste på ideen, og overbevist om konseptets fortreffelighet. Suksesshistorier trekkes frem, og bidrar til å forsterke deltakernes oppfatning om at det de er med på er nyttig, riktig og viktig.
Alt fra små nettverk med få personer involvert om et lite tema, til store nettverk og samarbeidsfora om større og mer komplekse saksfelt. Temaene for nettverkene er arbeidsfelt kommunene og fylkeskommunene har eller har påtatt seg ansvaret for. Nettverkene forankres gjerne nasjonalt, og med departement og statsråder som fødselshjelpere og mesener i ryggen gjennomsyres det kommunale Norge av en rørende enighet om viktigheten av samarbeid og kompetansedeling innenfor de forskjellige felt.
Det er flere spørsmål man kan stille seg, etter å ha betraktet nettverkenes viruslignende fremvekst de siste årene.
Slår inn åpne dører
Får deltakelse i nettverk noen positiv effekt på kommunens tjenesteproduksjon i form av bedre tjenester eller lavere kostnader? Eller er deltakelsen i nettverk å slå inn åpne dører? La oss ta siste nettverksfarsotten, nettverk for folkehelse. Målet er å tilrettelegge for fysisk aktivitet, bedre folks kosthold, og arbeide med rus- og tobakksforebyggende tiltak. Var det noe av dette kommunene IKKE hadde fokus på tidligere? Dette ble tatt alvorlig av alle partier, skoler og helsestasjoner var viktige arenaer for informasjon, og kommunene samarbeidet tett med frivillige lag og foreninger. Med idretten om tippemidler og anlegg, og med andre organisasjoner om rus, tobakk osv. Med fylkeskommunen om gang- og sykkelveier. Man samarbeidet der det var aktuelt. Og gjør det fortsatt!
Nettverk for folkehelse er et politiker- og byråkratskapt prosjekt, som slår inn åpne dører, og trer planer og erklæringer ned over hodene på kommunene, som gaper velvillig og tar i mot. Det bidrar ikke til bedre folkehelse, men til flere byråkrater og byråkrati, flere møteplasser for møte- og reiseglade politikere, og kilovis med glansede og fjonge dokumenter, fylt med politiske moteord og opplagte selvfølgeligheter. Frivillige lag og foreninger lokkes med i nettverkene med løfter om prosjektstøtte.
Samarbeidet ikke kommunene om oppgaver tidligere? Interkommunalt samarbeid og interkommunale selskaper er ingen ny oppfinnelse. Kompetansedeling og erfaringsutveksling er aldri dumt, det å lære av andres både fiaskoer og suksesser. Men trenger vi kostbare, omfattende og tidkrevende nettverk for det?
Er ikke internett og intranettenes fremvekst en god nok arena for utveksling av ideer og erfaringer? Trenger man nødvendigvis å institusjonalisere samarbeidet?
Det Norge trenger er ikke enda flere kommunale, fylkeskommunale og statlige byråkrater som skal sysselsette hverandre, men å slippe frivillige lag og foreninger fri fra tidsødende og avsporende nettverksdeltakelse, vekk fra byråkratiets velmenende, klamme hånd.
Alt fra små nettverk med få personer involvert om et lite tema, til store nettverk og samarbeidsfora om større og mer komplekse saksfelt. Temaene for nettverkene er arbeidsfelt kommunene og fylkeskommunene har eller har påtatt seg ansvaret for. Nettverkene forankres gjerne nasjonalt, og med departement og statsråder som fødselshjelpere og mesener i ryggen gjennomsyres det kommunale Norge av en rørende enighet om viktigheten av samarbeid og kompetansedeling innenfor de forskjellige felt.
Det er flere spørsmål man kan stille seg, etter å ha betraktet nettverkenes viruslignende fremvekst de siste årene.
Slår inn åpne dører
Får deltakelse i nettverk noen positiv effekt på kommunens tjenesteproduksjon i form av bedre tjenester eller lavere kostnader? Eller er deltakelsen i nettverk å slå inn åpne dører? La oss ta siste nettverksfarsotten, nettverk for folkehelse. Målet er å tilrettelegge for fysisk aktivitet, bedre folks kosthold, og arbeide med rus- og tobakksforebyggende tiltak. Var det noe av dette kommunene IKKE hadde fokus på tidligere? Dette ble tatt alvorlig av alle partier, skoler og helsestasjoner var viktige arenaer for informasjon, og kommunene samarbeidet tett med frivillige lag og foreninger. Med idretten om tippemidler og anlegg, og med andre organisasjoner om rus, tobakk osv. Med fylkeskommunen om gang- og sykkelveier. Man samarbeidet der det var aktuelt. Og gjør det fortsatt!
Nettverk for folkehelse er et politiker- og byråkratskapt prosjekt, som slår inn åpne dører, og trer planer og erklæringer ned over hodene på kommunene, som gaper velvillig og tar i mot. Det bidrar ikke til bedre folkehelse, men til flere byråkrater og byråkrati, flere møteplasser for møte- og reiseglade politikere, og kilovis med glansede og fjonge dokumenter, fylt med politiske moteord og opplagte selvfølgeligheter. Frivillige lag og foreninger lokkes med i nettverkene med løfter om prosjektstøtte.
Samarbeidet ikke kommunene om oppgaver tidligere? Interkommunalt samarbeid og interkommunale selskaper er ingen ny oppfinnelse. Kompetansedeling og erfaringsutveksling er aldri dumt, det å lære av andres både fiaskoer og suksesser. Men trenger vi kostbare, omfattende og tidkrevende nettverk for det?
Er ikke internett og intranettenes fremvekst en god nok arena for utveksling av ideer og erfaringer? Trenger man nødvendigvis å institusjonalisere samarbeidet?
Det Norge trenger er ikke enda flere kommunale, fylkeskommunale og statlige byråkrater som skal sysselsette hverandre, men å slippe frivillige lag og foreninger fri fra tidsødende og avsporende nettverksdeltakelse, vekk fra byråkratiets velmenende, klamme hånd.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
